En besettelse som ledet meg...

 ...rett inn i psykiatriens klør. Den historien jeg skal dele i denne bloggen, er helt hinsides all fornuft. Jeg har ingenting å skjule, jeg har en rimelig robust psykiatri historie som har opparbeidet seg etter mange, og noen rimelig lange innleggelser ved psykiatriske institusjoner, primært Østmarka Psykiatriske Sykehus. I min journal, og i generell omtale så har jeg en veldokumentert schizofreni diagnose, forverret av skadelig bruk av stimulanter (deriblant kaffe), og tetrahydrocannabinol (THC). Og i nyere tid leser jeg i papirene at jeg stadig sliter med voldeligheten min, og må derfor holdes på tvungent psykisk helsevern uten noen idé om hvor lenge. Jeg har sammenhengende vært underlagt denne tvangen i 8 år nå. Argument for denne opprettholdelsen av tvangen har vært frykten for at jeg skulle slutte å la meg injisere med antipsykotiske medisiner hver 14 dag. Sannheten er at jeg er verken voldelig, psykotisk eller schizofren (obs, hvis jeg påstår at jeg ikke er schizofren, så  er det et symptom på sykdommen, såkalt 'mangel på innsikt i egen sykdom', de har helgardert seg). For de som ikke vet hva slags medisiner 'antipsykotika' er snakk om, så kan jeg fortelle at virkningen er ille, og bivirkningene potensielt fatale. Jeg blir hver andre uke, mot min vilje injisert med noe som har bivirkninger som 'plutselig, uforklarlig død'! Ikke at jeg går å bekymrer meg for å dø, men jeg mener 'uforklarlig' når det er på listen over bivirkninger? Og 'plutselig' hva ellers planlagt eller forventet? Men jeg skal slutte å klage, det finnes mye verre skjebner her i verden, og jeg må innrømme å ha mottatt 'hjelp' i situasjoner der jeg faktisk har vært psykotisk. Og jeg har truffet mange interessante mennesker på alle sider av den fatsologiske hagen. Det faktum at jeg har hatt en lavere terskel for å bli psykotisk i perioder er det eneste som samsvarer med symptomer på schizofreni. Men den diagnosen blir jeg neppe kvitt. Verre er de direkte løgnene vedrørende mitt slit med 'voldelighet'. Sannheten er den at det er jeg som har blitt utsatt for direkte fysisk og psykisk vold ved enkelte innleggelser, og sykehuset kan ikke fremstille en eneste episode der jeg har vært fysisk utagerende mot pasienter eller ansatte. Åh, jo det var den gangen for snart 25 år siden, da jeg var innlagt på akutt skjermet avdeling, der jeg hadde fått middagen min, og med mat og bestikk i hånden så var jeg akkurat på vei til å sette meg i en stol en meter unna. Men denne stolen sto på andre siden av en dørstokk, og regelen var at man ikke fikk ha med stål bestikk over den dørstokken. Dette ble jeg da opplyst om av en ung liten dame som var ekstravakt, og jeg blir lettere frustrert over denne regelen, så jeg snur meg litt brått, kanskje? Og i samme øyeblikk uler det i alarmer, og det kommer totalt 7 personale fra forskjellige avdelinger, og de tar tak i meg og begynner å bryte meg bortover gangen, inn på et rom (jeg gjorde ikke motstand, det var de som sto for den meningsløse overdrivelsen av makt) der det sto en seng som de reimet meg fast i. Jeg syntes da at det var rimelig tragi-komisk. Men når jeg vet at jeg ikke hadde gjort noe som helst galt, var det ille å lese i journalen at jeg "gikk til angrep på personalet med gaffel, og måtte reimes av 7 personer". Den unge damen hadde blitt redd, og utløste alarmen (hadde jeg angrepet henne så hadde jeg vel rukket å truffet henne mange ganger med gaffelen, da hun var ca en armlengde unna). Og det hjelper ikke hva jeg har å si i saken, jeg angrep med gaffel, det er sannheten. Nei, langt i fra, jeg var aldri i nærheten av å angripe, verken med gaffelen, kniven eller matfatet jeg bar i de samme hendene som jeg visstnok benyttet i dette vanvittige forsøket på å angripe den unge damen. Tenk på det, jeg ble stemplet som voldelig over evne, basert på en ekstravakts usikkerhet og uprofesjonelle fremtreden. Dette var som sagt snart 25 år siden.